torsdag 31. oktober 2019

Azar Karadas

Eg kjenner ikkje fyren, og han veit nok knapt kven eg er, men dei fleste veit kven Azar Karadas er. Fotballspelaren. Hovudsakeleg på Brann, men også i diverse klubbar rundt om i Europa. Spelaren som ikkje heilt visste om han var spiss eller midtstoppar, eller om det var klubbane han var i som var usikker på det, eller trenarane. Kven veit. Han har i alle fall blitt brukt som begge deler. Og som superinnbyttar. Spesielt dei siste åra. Som kunne snu kampbiletet og skaffe eit resultat. Sånn heilt på tampen. Det funka og, rimeleg ofte. Men ikkje så mykje i det siste kanskje, og då er det jo heilt greit og legge skoa på hylla, hive seg i sofaen, og tenkje på at ein faktisk fekk ut det meste av potensialet sitt. Fekk smake på profftilværet, ta nokre seriegull med Brann, Rosenborg og Benfica, fekk spele Champions League og herje med sjølvaste Inter, ta eit cupcull, notere seg for ein haug med aldersfastlagde- og 10 A landskampar. Rimeleg bra det, for ein gut frå vesle Nordfjordeid, der fotballspelarar over eit visst nivå ikkje akkurat har vokse på tred.

Sjølv har eg spelt nokre få kampar mot fyren, og aldri tapt meina eg. Ikkje fordi Azar var komod, men fordi han stort sett var yngre og laget han spelte på generelt sett var for dårleg. Meina vi vann tosifra i ein treningskamp ein gong. Gutelaget til Haugen mot smågutelaget til Eid. Rått parti. Azar var nok likevel banas beste. Meina han spelte sentral midtbane. I den kampen. Vis a vis meg der altså. Noko teknisk vidunder var han derimot ikkje. Ikkje den gongen, og ikkje sidan. Men han var vond å møte. På linje med Kenneth Silden. Måløyværingen med større temperament enn ferdigheite. Azar var robust, nærmast umogleg kome forbi, og om ein kom forbi så gav han aldri opp og vann ballen likevel. Av og til litt seint ute, men som regel rimeleg fair. Han gav aldri opp. Hadde ei fandenivolsk innstilling, og hata rett og slett tape. Og fysikk, som ein murvegg. Og den merka du når du traff, for å seie det slik. Ofte i dagevis etterpå. Det var liksom der lista låg. Difor vart han også god. 


Foto; Stig Høynes - www.haugenfotball.no

Azar er eit døme på at ein kan kome rimeleg langt med god fysikk og enorm vilje. Eg vil påstå at han nærmast fekk ut det meste av sitt potensial. Inga teknisk begaving, fyren kunne vel knapt ei finte, inga speleforståing skrive særleg heim om, men gjennom enorm fysikk, taklingstyrke, hovudspel, innsats og engasjement trakk han som regel det lengste strået i duellane. Og det er vel som dei seier, at vinn ein duellane så vinn ein fotballkampar. Og i Azar sitt tilfelle, så blir ein lagt merke til, og ein som sjeldan eller aldri tapar ein duell har dei fleste lag bruk for. Bortsett frå i Barcelona, som gjerne har spelt ballen vidare før ein kjem så langt at duellar oppstår. Alle treng ein vinnarskalle, ein som hatar og tape, og som nærmast ofrar liv og helse på å få til nettopp det. Azar var ein slik. Og difor har han også blitt rimeleg godt likt i dei klubbane han har vore i, sjølv om det periodevis var noko turbulent grunna diverse episodar, kommentarar og tranfserovergongar med bismak. Når drakta var på, uansett farge, visste ein vertfall at Azar gav 100 %. Det kjem ein langt med, både i fotball, på bana og i popularitet. Fyren som heada Brann til seriegull i 2007, og opp igjen i eliteserien nokre år seinare. Det blir legendestatus av slikt, i det minste i Bergen by. Og som vi veit er ikkje bergensarar frå Noreg, dei er frå Bergen. Og sorry Harald, men i Bergen er nok Azar meir konge enn du. Det må nok Harald berre leve med. 

Ved nyttår er det slutt. Etter 20 år på toppnivå. Lenger enn dei fleste. Det har blitt nokre duellar og taklingar på dei åra. Det må difor vere godt å vite at ein vann dei aller fleste av dei. Noko kroppen også byrjar å merke vil eg tru. At det kostar å ville vinne, nærmast for ein kvar pris. Og difor er det kanskje litt godt å gi seg også, med vissheita om at ein sannsynlegvis gav meir juling enn ein fekk, at ein fekk ei karriere som truleg romma meir enn ein vågde håpe på for 20 år sidan, og et ein på vegen fekk med seg nokre opplevingar, titlar og erfaringar som kun er få norske fotballspelarar for unt. Det har vore imponerande og følge med langs vegen. Rett og slett.

Og langs denne vegen har Azar aldri lagt skjul på at han er frå Eid og Nordfjord. Han har snakka kav fjording i riksmedia, i alle fall så godt som, og verka stolt over å vere nettopp det; Eidar. Alle grender treng slike ambassadørar, og når han har vore heime har han stilt velviljug opp for idrettslaget, born og unge. Det har og vore viktig for fotballinteressa i Eid. Så sorry Brann og Bergen, byens på lag største helt er ikkje bergensar;

Han er frå Eid, og eidar.

Gratulerer med ei framifrå karriere Azar, og neste Brann gull kan du like gjerne ta frå trenarbenken. Berre det kjem. 





  


tirsdag 26. mars 2019

Min far - Jarle Hafsås - Borneidrettstrenaren.

Det finst ikkje noko meir sexy ting enn menn som følge opp sine born har eg haurt frå diverse kvinner. Sikkert mykje sant i det. Prøvd eg og, men ikkje lukkast alltids. Konglomeratet mitt gjere det rimeleg utfordrande. Forskjellege adresser likeså, men eg prøvar vertfall. Men må seie eg blir rimeleg imponert av folk som stadig brukar tida si ikkje berre på sine eigne born, men på andre sine born og unge, også når sine slutta. Min far er ein slik. Dog er han ikkje like sexy lenger, i alle fall, i fylgje mi mor... Men han var det, visstnok. Ein gong. Tilsynelatande. Det er vel strengt tatt eg eit resultat av, og mine tre syskjen. Men nok om det.


Min far. Borneidrettstrenaren. Det er vel strengt tatt det eg mins han som. Det og som jordbærbonde. Og som verftsarbeidar på løkja vinterhalvåret, når jorda ute på Hafsås lågg kvitkledd og brakk. No derimot ligg den berre brakk, og klippast eit par gongar i året til dyrefôr. Jorda altså, ikkje han Jarle. Rart med det, var så dritlei heile jordbærbruket, men no er det stundom stusseleg at der ikkje er eit bær og oppdrive....jordbær og vaniljesaus smakast best rett frå stilk, eller så kan ein like godt la være. Noko eg i praksis har gjort dei siste ti åra. Ryggen og knea er likevel øydelagt så det minste ein kunne forlange var vel at ein sat att ein jordbærkvast tenkje no eg. På Hafsåsneset. Men det er vel der som andre stadar, når profitten uteblir leggast ting ned.....og vi leiglendingane i gardsdrifta sit ikkje att med ferske bær på sundagsmiddagane lenger ein gong. Ikkje eingong for kosen si skuld. 

Jordbær og idrett. Det er vel stort sett det livet har gått i på Hafsås. For min far vertfall, og for meg, og så har mor mi gått og syta føre alt det andre. Strengt tatt. Om vi skal vere ærlege. Det er vel ho som har haldt jula i gong. Syta føre at eg kom meg på skule, gjorde lekse, fekk i meg mat, fekk nok søvn, at eg i det heile vart sånn nokolunde.....som folk. Som person. Og at hus og heim alltid har vore plettfritt, ein plass ein kunne trivast og som alltid har vore opent for venar og kjende. Far min han sørga for å få meg på trening, at eg kom meg i åkeren, i plomehagen, i eplehagen, i bringbærbuskene. Og at eg gjorde det skikkeleg når eg fyrst var der. Han sørga for å lære meg at det ikkje berre var og møte opp. Det hadde han nok frå far sin, han Knut. Hjå han var ein dag utan abeid ein dag utan meining. Eg plukka heldigvis ikkje opp alt det der, men eg sakna farfaren min, han klaga aldri, sang alltid, til tross for at han i kroner og øre sat att med lite. Livslærdom i det og. Men ja, det er greit gjere ting skikkeleg. Akkurat det sit att. Det er forskjell på ei innsidepasning. Den skal vere perfekt tima i tid og rom. Den skal ikkje gjere neste trekk vanskelegare, men rett og slett bidra til at neste trekk er klårt som dagen. Det ein kallar ei kompispasning.

Min far har alltid engasjert meg i mine, og mine syskjen sine aktivitetar. Både som trenar, som åskodar og ikkje minst som sjåfør. For oss har det vore fotball, ski og handball. Systra mi har diverre ofte falt mellom to stolar, sidan hallidrett og handball aldri vakte den heilt store interessa. Men var det kamp, eller om det var behov for skyss stilte han opp. Det enorme engasjementet som meg og brødrene mine fekk uteblei diverre på den fronten, og stundom har ein vel hatt dårleg samvit for systra si på grunn av det.



At vi gutane byrja med fotball er ikkje så rart. Det fekk vi inn med morsmjølka. Pappa trente Haugen når eg vaks opp, og eg var med på trening, på kamp og gud veit kva. Eg kunne lagoppstillinga til Brasil i VM i 82 som treåring. Ball har alltid vore viktig. Eg var vel like gamal når faderen ein gong klikka i vinkel over ein dårleg kampstart i Vågsøy trur eg, snudde seg mot benken og sa; "kle av deg du skal innpå", til ein av innbytarane. ... så var eg som tråring godt i gong med å få av meg kleda....Sånn gjekk dagane. Og mine brødre fulgte meg og mine interesser. På grunn av at vi budde i Nordfjord vart det fotball og ski, men det kunne like gjerne vore noko anna.....min far interesserar seg for alt av sport nærmast. Men vi vaks opp på Klenkarberget og på Harpefossen. Fotball og ski vart dermed ein del av oppveksten.

Min far tok treneransvar. I starten kun for fotballen. Han har vel trent oss gutane det meste av våre aldersbestemte år. Det var ikkje alltid noko kjære mor. Sjeldan han var nøgd, etter ein kamp eller ei trening. Vi var som regel stilt høge krav til. Og det var mykje vi til ein kvar tid burde gjort annleis...slått pasninga der i staden for her....sprunge litt meir eller bidrege litt meir på noko anna vis. På den tida hugsa eg det ofte som ei pest eller plage, og stundom gjekk det ei kule varmt kring middagsbordet på kveldane. Mine brødre følte det nok likedan, men vi har fått noko meir forståing føre det etter eg byrja trene eigne born. Det handla i hovudsak om ikkje å forskjellsbehandle, det handla i stor grad om å trigge nokon til å få ut sitt eige potensial, og det handla i stor grad om å vekke nokre instinkt som gjorde at ein sjølv tok tak i ting for å utvikle seg til å bli betre. Det funka diverre ikkje for meg den gongen, men mogleg det funka for andre. Min bror for eksempel. Dessutan har han blitt meir lempeleg med åra, ein lære vel så lenge ein lever.


Eg dreiv i tillegg med Alpint. Kvifor hugsa eg ikkje, men mormor og morfar hadde hytte på Harpefossen og eg budde der meir eller mindre om vintrane. Eg var glad i stå på ski, og eg var glad i å konkurrere. På den tida var det Alpint ein konkurrerte i, og eg byrja difor med det. Far min trente meg aldri, men kjøyrde meg tre gongar i veka på to timars skitrening.  Og venta til eg var ferdig medan han røykte opp ein pakke Petterøes 3. Han las seg opp på skiprepping og skismurning, og utstyret var alltid med god glid. Han fulgte opp, etterkvart kom blei Ronny med, men så vart vintrane dårlegare, snøven mindre, og ein byrja skjønne at vinter og ski i større grad kom til å handle om å kome seg på bortover ski.....eg prøvde. Men for meg låg det meir å ta heisen opp og danse fjellsida ned att. Bortoverski vart for travelt, for kjedsamt, og sidan dette meir eller mindre var i perioda der ein gjekk frå treski til glassfiberski :-) så gav eg opp.

Ronny fortsatte, hadde treningsviljen eg mangla og vart rimeleg god på eit tidspunkt der. Og skiskyting vart dermed det store nye. Pappa las seg opp, både på fysisk trening, skiteknikk, og gud veit kva, og byrja etterkvart trene utøvarar i Stårheim IL i skiskyttargruppa. Det er mange som fortjenar honnør for all aktivitet i skiskyttarmiljøet på Stårheim, det har blitt nokre medaljar i nasjonale og inernasjonale meisterskap opp gjennom. For ein utflyttar er det lett gløyme nokon, og det vil vere feil av meg nemne enkeltpersonar. Dei veit kvem dei er. Og det har vore mange bidragsyterar.

No er far min sportsidiot, og han har alltid fulgt opp ungane sine når det gjeld aktivitetar ungane interesserte seg for. Det som har vore imponerande langs med, er at ein i stor grad sjølv har fått velge kva ein ville vere med på. Og så har han lest seg opp, utvikla kompetansen sin i forhold til det, for å følge oss best mogleg opp enten som åskodar eller trenar. For å kunne vere ein best mogleg bidragsytar, og for å kunne utvikle både idretten og treningsgruppene vidare. Idrett har aldri vore ein urias post for oss. Ikkje ein plass ein levera ungar for å få fritid. Idrett er miljø. Ein stad lære seg å ta ansvar, for seg sjølv og andre. Ein stad for personleg utvikling, læring, sosialt samkvem, fysisk fostring og for å lære meir om livet generelt. Korleis handtere opp og nedturar, og ikkje minst lære seg korleis ein skal fohalda seg til andre. Både individuelt og saman. Idrett skapar identitet og tilhøyre. For born og ungdom i dag blir det stadig viktigare.

Å fylgje opp sine eigne born er viktig. Uansett kva dei driv med. Men no har min far vore borneidrettstrenar i meir eller mindre 35 år. Med andre ord, han bidreg sjølv om borna har lagt sine idrettskarrierer på hylla. Han trenar faktisk ungane til folk han eing gong trente når eg haldt på. Og han held på enno, i sitt snart syttiande år. Det er rimeleg imponerande og beundringsverdig. Eg og min far har hatt våre feider. I mitt hovud er han verdas mest bedagelege mann, og rir ikkje nødvendigvis den dagen han har sala. Og på mange ting skulle eg ynskje far min tidvis var annleis. På ting som ikkje handlar om idrett, for det er ein del viktige ting utanom idrett også. Visstnok. Men for born og unge i Stårheim og Haugen IL tør eg påstå at det kanskje ikkje finnast ein mann som har brukt meir av si eiga tid for å sørge for at born og unge har hatt det kjekt med idretten, sørga for gode og trygge oppvekstvilkår, gode treningar, godt miljø og gode opplevingar. Min far har i om lag 35 år gitt born og unge evna og kjensla av meistring, glede av idrett, glede av aktivitet og glede av sosialt samkvem i trygge rammer. Det må eg seie eg er stum av beundring føre.

Og han har aldri gjort det for å skape toppidrettsutøvarar. Sjølv om det sikkert er kjekt langs med. Men i forhold til det han seier sjølv er det ingenting som betyr meir for han enn det å skape folk, skape identitet. Folk som trivast, er trygge på seg sjølv, og har det bra. Og som igjen blir bidragsyterar for born og unge, som dreg lokalsamfunnet framover og som opprettheld idrettsrørsla. Min far kan stundom vere vanskeleg dra ut or godstolen, og han er ikkje alltid glad i den store merksemda, men tidvis er det ei oppleving å vere med han på Eid. For alle helsar, alle veit kven han er, og han kjenner både borna, foreldrene og besteforeldre til dei fleste han møter på. For ein som flytta ut når han var 17 og knapt kjenner ei sjel på Eid lenger gjere det eit visst inntrykk.

Det finnast kanskje ikkje viktigare ting i livet enn å skape gode oppvekstvilkår for born og unge. Og min far har defintitiv bidrege til dette gjennom alle åra som trenar i borneidretten, innan fotball og ski, og også som primus motor for bornidrettsgruppene på Stårheim for 30 år sidan. Den innsatsen er rett og slett prisverdig.

Og så får vi håpe at han held fram nokre år til sjølv om han no blir pensjonist yrkesmessig.

Fordi han definitivt framleis har ting å bidra med i idretten...

Og fordi mamma, ho Liv,  ikkje skal irritera seg grøn av at han myglar i reclinaren i stova....

Av min far - Borneidrettstrenaren.

   



lørdag 23. februar 2019

40 år....plutseleg.

Då var dagen her. Ein dag ein eigentleg har kvidd seg litt til. Dagen ein fylle 40. Den har bygd seg opp, eg har kjent den komme. Hovudet er derimot 25, og har vore det nokre år. Eg har eg eigentleg 15 års erfaring med å vera 25. Eg likar best det. Å vera 25. Men papiret seier noko anna. Hårveksten også. Det veks hår alle andre plassar enn der eg treng det. Og morgonane, når ein stiv som ein stokk prøvar karre seg ut or senga, og ein slit med å få på seg sokkar sidan ein ikkje klarar få føtene i nærleiken av hendene. Og stadig hyppigare når kvelden kjem, der senga og sofaen er meir freistande enn å gå ut ete, ei treningsøkt, eit kompisbesøk, ein skitur. Då skjønar ein at ein bikkar 40. Og ein spør seg sjølv kor dei 40 åra blei av, kva ein har fått til, kva ein strengt tatt har bidrege med. For å seie det slik så er vel ikkje svara på dette nødvendigvis alltids dei svara ein ville ha.

Om eg daudar i morgon har eg vel ikkje satt store spora etter meg. Tre herlege ungar er vel det nærmaste eg kjem. Slik er det vel for dei fleste av oss. To fadderborn mistar månadleg støtte. Ungane arvar ein haug med gjeld, nokre tome kontoar, eit par bilar og nokre eigedomar dei mest truleg vil selje. I det minste for å dekke gjelda, og site att med ein slant som dei sannsynelgvis vil bruke på noko alt anna enn noko fornuftig. Så godt er det difor at eg framleis bør ha minst 40 år til å gjere ein noko meir forskjell. For mine, og for forhåpentlegvis nokre andre folk langs vegen.
Flokken min.
40 år går tilsynelatande fort. Det verkar ikkje så lenge sidan eg spelte fotball med kompisar på løkka, dansa fjellsidene ned for å prøva kome i mål på best mogleg tid, poker i friminutta og hjå han Øystein, dagar på knea i ein jordbæråker, på haudet under eit plometre, overnatta hjå besteforeldre med ein varm murstein innpakka i avispapir under dyna for å halda varmen på føtene midtvinters, hopping i høyet oppe i Tuna....med kronisk høysnue, rennande nase og raude auge, haldt på kutta av meg fingeren på ein ljå, sprukka panne etter å ha konkurrert med Tore Hellesø om å springe raskast frå stova til kjøkkenet der eit kjøkkenskuffe og knotten sørga for at det vart bom stopp, kløyvde augebryn etter å bli klubba til med ei golfkølle under ein mingolfkonkurranse som utarta i Sverige, sumarar på ski på strynefjellet, hausten på Juvass, Harpefossen og Klenkarberget store delar av året, flakedansar i Kjølsdalen, studiar og fine fotballår i Bergen, Stryn og Ålesund. Det verkar eigentleg som i går mykje av det. Medan andre ting diverre er fullstendig gløymt, men som ein kjem på att når ein blir det attfortalt. Og brått verkar det like klårt som dagen i går att det og. Hugsen er vertfall rimeleg bra, då er det verre med andre ting.

Som hårveksten. Det veks hår alle andre stadar enn det skal. På hovudet blir ein stadig snauare....diverre slektsrelatert, frå eine sida, men heldigvis noko seinare råka enn yngste bror min. Det verkar som eit uungåeleg faktum at det for framtida vil bli eit område som i staden for å klippast bør dekkast regelmessig med solkrem.....ikkje kler eg bli snau heller har eg ei oppfatning av. Ikkje dama mi heller. Ho er vertfall flink påpeika det. Kor glissent og tynt det er. At det røne. Dog med eit glimt i auga. Det merkverdige er at det er ho som alltid likevel tetta baderomssluken...... Det bør kanskje gjerast noko. Rimelege alternativ i Istanbul såg eg på TV her om dagen. Knappe 1500 EURO for tjukk og fin manke, ekslusiv flyreise og innlosjering på fem stjerners hotel. Når ein eventuelt skal operere 6-8 timar skal eg vertfall bu standsmessig under rekonvalensen. Et kupp verkar det som. Bestille i måra. Kanskje. Sannsynlegvis ikkje.

Andre stadar kan ein berre ta fram plenklipparen. På ryggen verkar det vere perfekte vekstforhold. I øyra, langs øyreflippen også. Og utan regelemessig overvåkning og EU kontroll er det kort veg til monobryn. Eg vart difor særs nøgd når ei av 6 års jentene eg trena meinte eg hadde jentebryn. Det tok eg som eit kvalitetsteikn, då er dei vertfall nokolunde stelde. Sjølv om eg i etterkant fekk ei kjensle av at dei kanskje var FOR godt stelde..... Og hadde eg ikkje strigla rygg og nakke ville det lugga i ræva etterkvart kvar gong eg bøygde nakken. Satt noko på spissen. Ufrivljug hårvekst tek søren meg litt tid fjerna for tida. Tid eg helst hadde benytta på andre ting. Som å klippe meg, på hovudet. 90 krone betalte eg førre frisørtime. Då skjønar ein at det er rimeleg tynt. Sikkert einaste tjenesta eg betalar for som eg skulle ynskje var dyrast mogleg :-). Den tid er nok forbi. Det er vel berre å stålsetja seg for kranselippar framover.

Som kroppen. Den kjennast tidvis eldre enn knappe 40 år. Blitt nokre operasjonar i kne og skuldrar, og ein kranglete rygg gjere stundom at hovud og kropp ikkje alltid er like einige. Hovudet vil som regel gjera det meste som er gøy, men kroppen brukar som regel å svara med renter dagen etter. Blitt nokre dagar der ungane og arbeidskollegaer har måtte hjelpt meg med sokkane. Går sokkelaus til jobb eg då. Sumrane går det greit, men i 10 minus er det rimeleg kaldt utan. Fotball, som er definitivt gøyast, er verst. Det er nestan det same som å be om ei sjukemelding. Prolaps og skiveutgliding er nærmast bankers. Sånn sett så kan ei intensiv fotballøkt, ein bedriftskamp stundom ikkje vere så gale at det ikkje er godt for noko.....:-). All anna trening eller mosjon har derimot ein forbetrande effekt. Så det gjeld eigentleg berre koma seg ut og halde seg i bevegelse. Det er derimot ikkje like gøy, så då nektar stundom haudet og lystre.....Ei utfordring med å fylle 40 er difor at hovudet og kroppen konsekvent er ueinige med kvarandre. Eg skulle ynskje at dei tidvis var noko betre venar.

Eg har brukt dei siste par åra til å gjere klassiske 40 årskrise ting...fant ut at ein like gjerne kunne gjere det skikkeleg...Kjøpte cabriolet, min andre gjennom livet, skal selga den snart, men frykteleg kjekt for ungane :-)... Eg har meldt meg på diverse løp som eg har fullført, blant anna fjelløpet Hornindal rundt, eg har sprunge ei mil på tid, meldt meg på halvmaraton som eg valgte stå over for det regna og blåste så innmari... Så har funne ut at krisa ikkje har vore større enn at eg framleis set mest pris på å ha det behageleg og bedageleg. Det kan eg leve med. Eg har trass alt ikkje meldt meg på Birken. Det positive er at kroppen er i betre form no enn når eg runda 30. Eg er 10 kilo lettare, og vesentleg strammare i fisken.. Er truleg nærmare sixpack enn onepack, og det må eg seia meg rimeleg godt nøgd med. Det hjelper også på å ha fått ein treningsglad jente i hus som er i betre form enn deg sjølv. Det striglar liksom varene.....dørstokkmila blir lettare og kosthaldet sunnare.


40 år. Mykje ein helst skulle gjort annleis. Medan andre ting har ein gjort rimeleg bra, og er noko ein
kan vera stolt av. Kjenner meg uansett heldig som har stor familie, friske og tidige ungar, ein jobb som eg styrer meir eller mindre som eg vil, pengar så eg klare meg, ein sambuar ein er glad i og einhund som tidvis plaga livskiten av deg, men som regel er snill og grei. Samt ei nokolunde bra helse  som ikkje begrensar meg nemneverdig....Og ikkje minst ein god dose venar, der dei beste diverre bur eit stykke frå og ein ser og finn på ting med altfor sjeldan. Kvardagane et ein litt opp i forhold til det, diverre. Og kanskje er ein heller ikkje flink nok prioritera det, ta seg tid til det.

Fyrste 40 er uansett past with distinction, og eg ser fram til å skrangla meg gjennom dei 40 neste. Dei fyrste 40 er det berre erkjenne flaug forbi, medan dei neste 40 truleg vil foregå i noko meir slow motion....i alle fall etterkvart.

No merka eg at eg byrja kvi meg til å bli 50.....

Men det er trass alt kun 10 nye år med erfaring på å vere 25.

Så vonar at kropp og hovud vil spela ball og på lag nokre år til.

Livet er nemleg gøyast når det kan leikast.









mandag 19. november 2018

Øyvind Løkling - ein ekte fjording.

Vorspiel. Det har blitt nokre av dei opp gjennom åra. Eit nachspiel i ny og ne og. Men det er relativt sjeldan at idear påkome og drodla rundt i slike fora faktisk har gitt verda noko nyskapande. Bortsett frå på hauane då, gjennom nittitalet, og seinare på studentfestar i Bergen og Oslo. Ideen i seg sjølv var fornuftig den. Det er logisk at Noreg som land med dei råvarene vi har burde kunne lage betre kremlikør enn folk frå Irland. Det var vi stort sett samde om heile gjengen. Det vi kanskje ikkje var like samde om, var vel om lerretet var for longt å bleikje før ein faktisk tjente pengar på det. Enkelte av oss skjønte relativt fort at dette måtte bli internasjonalt om det verkeleg skulle kunne kaste av seg. Noreg blei vurdert til å vere for lite.....men mogleg vi tok feil.

I den seinare tid har ein vel funne ut at det selgast ein del kremlikør i dette landet.....der ein trumfar alle andre. Bayl...eg har ikkje lov seie namnet..... Ein treng eigentleg berre ta sin skjerv av kaka for å bli lønnsame, og det her heime på bjerget. Ideen var dermed ikkje berre god, den kan til og med vere rimeleg lønnsam også. Kjekt er det difor at den som kom på ideen, dog med noko promille, er ein du faktisk kjenne og har kjent sida han var gutstrik.

Det paradoksale er derimot er at han som kom på det, gjennom barne og ungdomsåra var særs bedageleg anlagt. Eg vil hevda på kanten til lat. På kanten til bortskjemde. På kanten til det meste eigentleg. Eg sto på haudet i ein jordbæråker, oppreist i bringebæråkeren og sidan på haudet att i plome- og eplehagen. Jimmen snekra med sin far, Hellesø var på Bjørhovde og sytte for at slektsgarden gjekk rundt også sumarstid. Asgeir, fødd og oppvaksen som bonde, hadde meir enn nok og drive med, og Kristoffer fekk vel sine oppgåver i og rundt Nordfjord hotell. Det same gjaldt Trond og Robert, som og hadde fedre som sytte føre at dei var i arbeid. Løkling derimot, han levde livets glade dagar sumrane. Ikkje snakk om sumarjobb der i gården. Han låg på løkja og såg på gibbe dajar, han låg i hagen og såg humlene suse, han gjorde eigentleg minst mogleg. Av og til måtte han derimot slå plenen, mogleg Nils Helge, faren, betalte han for dette, det hugsa eg ikkje, men meina vertfall at den plenen ikkje vart slått umiddelbart. Øyvind var som regel ein fyr som ikkje reid den dagen han sala.

Men Øivind har alltid vore av den sosiale typen. Medan vi andre sumrane hadde ræva fullje i forpliktelsar venta han på oss. Då var det proff loff på klenkarberget, det var krokett i hagen, det var bading i fjæra og det var kortspel. Mattis og Poker, det var som regel det vi spelte, og det er mange friminutt og tysktimar som gjekk åt skogen på grunn av kortspel. Artium fekk vi derimot samtlege, men det var nok mang ein lærar som reiv seg i håret over at vi ikkje kom tidsnok til time....seie seg eigentleg sjølv, ein må sjølvsagt sjå floppen med par i ess på hand. Då får tysk vera tysk, og matte få vera matte tenke no eg. Kunne trass alt dra inn 25 kroner i potten. Vi levde i nuet, med Øyvind som primus motor i mange samanhengar.

Mogleg vi hugsar Øyvind som lat, men med det han no har stelt i stand viser han også at han er uredd. Han tobarnsfar, har hus og heim i Oslo...ikkje akkurat verdas billigste by, og så finn han ut satsa på kremlikør. Det krevje nokre ballar. Og han har sjølv kun to, såvidt eg veit. Men han har heldigvis funne ei dame i livet som er raus, gir han friheit til å gå for noko han brenn for. Det står respekt av det også. Øyvind hadde aldri fått dette til utan Mariann. Øyvind hadde heller sikkert ikkje turt satsa hadde det ikkje vore for Mariann. Trur eg, utan at eg veit det eller eg har spurt han. Det eg derimot veit er at Øyvind ikkje hadde gått for dette, om han ikkje følte ein viss balanse og tryggheit i livet. Mariann gir han det. Og difor gjekk han all in.....

Og det er respektfullt i seg sjølv. Ikkje minst det at ein del av fortjenesten brukast til å framheve og ikkje minst bevare fjordhesten som ein del av det norske kulturlandskapet. Øyvind har alltid brukt mykje tid med besteforeldrene sine, ikkje minst bestefedrene. Dei betydde mykje for han, og han brukte mykje tid med dei, og ikkje minst var dei flinke med å ta Øyvind med seg. På hesteryggen, på ski og på setra. Øyvind veit kvar han kjem frå, og til tross for 20 år i Oslobyga og andre urbane strok så veit han setja pris på dei små og viktige tinga. Eingong hauar, alltid hauar, og han veit kvar han høyrer heime. Det å gi litt av salsprisen til å fremje fjordhesten er nok ikkje berre for fjordhesten si skuld slik eg oppleve det, men mest like mykje for å heidre sin bestefar på Bjørhovde, og friheita i livet slik Øyvind kjente det i gamle dagar. For Øyvind trur eg, handlar det om å gi noko attende, for rotkjensla som hauar, nordfjording og ikkje minst som ein fyr av Sogn og Fjordane trur eg set sterkt i han. Øyvind er trivsel, og triveslfylkjet høver han godt. Det er der han høyrer heime.


Eg er glad for at Øyvind har funne sitt lodd i livet. Eg er glad for at han hoppa i det, og tok sjansen. Så får det gå som det går, men eg trur han veit at vi rundt han vil gjera det vi kan for at han lukkast. På kvar sin måte, entan med kapital, eller for å mase vinmonopola i hel. I ca 20 veke no, har eg vore innom polet i Langevåg og etterspørt fjording....førre veke var det i hylla...men eg må nok mase litt meir, sidan fjording var på hylla lågare enn bayl.....sånn skal det ikkje vera. Det må vi få gjort noko med. No på minst 75 pol i landet, då må vi vel syta føre få det på øverste hylle. Slik har det vore hjå bekjente over heile fjøla. Alkohol er ikkje lett marknadsføre utan "word of mouth". Øyvind treng difor oss alle.

Og går det til helvete, som eg trur det ikkje gjera, så veit han uansett kvar han høyre heime. Og vi vil vera her uansett. Med og utan Fjording på bordet.

Så Øyvind, må seia eg er imponert over kva du har fått til.

Du er ein ekte Fjording.













tirsdag 16. oktober 2018

Her må vi setje ein dragar Asbjørn Mannset......

Asbjørn Mannset. Bonde og Alpinist. Kanskje fyrst og fremst Alpinist, og så bonde medan han venta på at snøven skal legge seg i Hjelmelandsdalen og på Harpefossen. Greit å ha noko å pludre med innjimyllja portsetjinga. Eg kjøyrte alpint frå eg var 6 til eg var 16 år.....eg hugsar mykje av dei ti åra med glede, men fyrst og fremst hugsar eg Asbjørn Manseth. På den tida var det gysla viktig å kjøyre med knekk i hofta....vinkel i knea, og ikkje minst stå godt over ytre ski. Å stå godt over ytre ski gjeld framleis den dag i dag, det andre er eg derimot litt usikker på. Med carving trur eg både knekk i hofta og vinkel i knea hadde medført nokre seriøse kneskada. Asbjørn har derimot lært mange å stå bra på ski, meg sjølv inkludert, og om ein er i bakken på Harpefossen vintrane er han der enno. På ski med døtrene, i gong med ein eller annan skiskule for born og voksne, eller rett og slett fordi han er gysla glad i å stå på ski sjølv.

Eg veit ikkje kor mange år Asbjørn har vore involvert som trenar i alpintsporten i Haugen idrettslag, men det er i alle fall ikkje få. Han var trenar alle mine ti år, og sikkert mange år både før og etter, så om vi summerar blir eg ikkje overraska om ein snakkar ein plass mellom 20 og 30 år som alpintrenar i Haugen Il. Det er rimeleg imponerande. Den fyren har bore nokre portar, lada nokre batteri til løypedrill og walkie talkies, han har stukke- og sklidd nokre løype, samt arrangert nokre krinsrenn den karen. Og han har kjøyrt på nokre samlingar. Fortrinnsvis på Juvass, men også på Strynefjellet, til Valdres, til Filefjell, på Hodlekve, til Hemsedal, til Hafjell, til Strandafjellet, og gud veit kvar vi ikkje har vore med den gullfarga mitsubishien hans. Bilen er jo eit klenodium i seg sjølv. Den har vore ut for mykje, mykje moro, og relativ tung belastning. Noko firhjulstrekkar var det ikkje, og vi sat trongt, vi karane han hadde med seg stort sett. Og hadde vi ikkje lasta tungt hadde vi heller ikkje kome av flekken trur eg på vinterstid.

På taket var der som regel ørten par ski, og bunkar med portar. Bagasjerommet var full av skisko og kle, samt drill, walkie talkies og gud veit kva. Men av ein eller annan grunn fekk vi alltid plass til det vi skulle ha med oss. Både for slalom og storslalomtrening må vete. Fleire gongar når vi skulle på juvassbreen tidleg på hausten kunne ein vere sikker på at det var kome snøv langt ned i fjellsida. Til tross for tung last, vinterdekk, og Mitsubishi, truleg kjøpt på Stårheim Bilverkstad tidleg på 80 talet, vart som regel bakkane for bratte for den vesle forhjulsdrevne bilen. Då vart gode råd dyre, og vi måtte ty til utradisjonelle metodar for å kome oss opp til heisen og bakken. Vi løyste det på fortreffeleg vis. Asbjørn plasserte oss gutstrikane framme på panseret slik at vi fekk god tyngde på forhjula, og det fungerte.....eg var heldigivis yngst, og ergo lettast, så eg slapp som regel unna pansertjenesten.....for det var ikkje berre berre. Vegen opp var ikkje rett, den var kronglete og svingete. Og for å kome opp måtte ein sjølvsagt ha fart, og klarte ein kurvene kunne ein for all del ikkje stoppe før neste flate, for då hadde ein stått der, og ikkje kome seg korkje opp eller ned. Men gutane på panseret klarte sjølvsagt ikkje kurvene, dei sklei rett ut til venstre i fyrste høgrekurve...og fall omkull i grøfta.....men då hadde ein klart å skaffe såpass moment at ein likevel kom seg opp....og Asbjørn stoppa ikkje før flata var nådd, så det seie seg sjølv at stundom vart det nokre meter i høgde og i veg på oss gutstrikane før ein fekk klyve inn i bilen att. Men det var moro, og vi lo oss skvett i hel på dissa turane.

Utbytte fekk vi og. Asbjørn var tidleg oppe. Vi hadde tross alt lagt ned nokre tusen i reise og heiskort, så vi skulle jaggu utnytte dagane. Vi var ofte omlag dei fyrste i bakken, og nokre av dei siste til å reise derifrå. Vi låg sparsommeleg, på hytte, ofte utan eige toalett, kokemuligheite eller vatn. Ofte i Lom, eller i Oppstryn ein stad. Og det gjekk i skjeve, med rimeleg begrensa pålegg. Men vi sakna ikkje noko, vi var vande til rimeleg begrensa standard, vi var der tross alt for å stå på ski. Det hadde vel knapt skjedd i dag trur eg. Sjølve var vi berre glade for å kome oss litt vekk frå Eid kommune. Vi var stort sett dei samme folka på tur. Det var sjølvsagt Asbjørn og meg sjølv, og så var det stort sett Ole Stig Bjørhovde, Tor Egil Meland og Thomas B Strand. Ikkje store flokken, men rett og slett ein triveleg gjeng reisa på tur med. Og om Mannseten verkeleg var i støtet la han som regel inn ei barmarksøkt på kveldstid.....berre for å slite oss heilt ut så vi sovna tidleg og slapp finne på noko jævelskap på kvelden. Det lukkast han som regel med. Og når han ikkje gjorde det er det ikkje alt som egnar seg på trykk.

På krinslagssamling derimot var det oftast noko betre standard. Hytte med eigen dusj og dass var luksus. På krinslaget hadde vi som regel det. Som på Hafjell eine året. Men på krinslag er det ofte ymse med folk. Sogninga og sunnfjordinga og sånt pakk, som ofte ikkje var like kultiverte som oss nordfjordinga. Det er sjeldan ein ser Asbjørn sint, men det eine året på Hafjell var han tilnærma raud i kjaken når ei sognejente ringte på hyttedøra og meir eller mindre tømte eit brannapperat i entreen vår. Som trenar og leiar var ikkje det nødvendigvis så moro, men synet av karane som vart dynka i pulver og vandra rundt som kvite geiter var vertfall moro fram til Mansnseten sto på døra. Kven som vart nedspruta hugsa eg ikkje lenger, det er trass alt 25 år sidan. Det eg derimot hugsar er at det var så kaldt den helga at det våte håret vårt vart rimfrosta av ein tur på badeland på Lilleputthammer...når vi kom heim på hytta var det berre knekka det rett av. På nittitalet var nemleg piggsveis på moten. No hadde eg ikkje fått piggsveis om eg prøvde ein gong. Til det er vikane og fjordane for djupe. 

Den same helga der såg eg snøkanonar for fyrste gong, og eg fekk sjølvsagt lyst kjøyre under ei....Det fant eg ut ikkje var så lurt, for eg var ikkje før komen under før skina stod blegg i ro og eg fall omkull i rundkast etter rundkast i 60 km i timen ca. Og den snøven klebra, så eg såg ut som michelinmannen der ei stund før eg vart hamra laus frå dei verste snøvklumpane. Det kosta meg nokre veke med skulder i fatle, samt nokre skuleprøver som måtte lesast inn på diktafon. Høgrehanda er diverre ubrukeleg. Moro var det lell, i alle fall ei stund etterpå. Og diktafornprøvene stod til meget godt. Hugsa eg.

Asbjørn trente oss tre gongar i veka heile vinteren, om det var snøforhold vel og merke, og vi var vel på fire fem snøsamlingar sumaren/hausten igjennom. Det var stort sett han og oss, vi fire som er nemnt, på tur.....men vintrane var det sjølvsagt fleire på trening. Ein 10-15 i talet. Og vi var ein fin gjeng. Asbjørn styrte showet, men Rune Espe var som regel med som leiar i Alpingruppa, og foreldre som Kjell Bjørhovde, Nils Sønderland, Kjell Meland og min far, dog som regel utan ski på beina var som regel til stades. Dette var sjølvsagt på byrjinga av 90-talet, då alpingruppa var noko mindre enn midt på 80 talet, så eg ber om unnskyldning for om eg har gløymt nokon.  Dei siste åra, når vintrane vart snøfattige og det vart stadig meir utfordrande med stabile treningsforhold blei miljøet markant mindre. Eit år fant ein til og med ut at ein kanskje skulle prøve produsere snøv med forhaustar....det vart med praten heldigvis.....men det seie litt om kor utfordrande det var med snøfattige vintrar. For eigen del kosta det stadig meir tid og krefter og halda på med alpint, ein måtte stadig lenger og lenger vekk for å finne snøforhold og for å få trent, og til slutt vart ein rett og slett metta. Og drit lei. Asbjørn derimot overlevde både snøfattige vintrar og tunge sesongar, og var ein bidragsytar til mange av dei gode nasjonale og regionale resultata Haugenløperar har hatt dei siste 20 åra. Om ikkje direkte, så indirekte for at han haldt opp ei alpingruppe i lag med Rune Espe i mange år der alpinsporten ellers ville låge brakk. Det fortjena han og Rune honnør for. Det var ikkje berre berre på den tid, men takk og lov vart ikkje dei siste optimistar pessimistar.

Eg veit ikkje om han har tenkt noko på det sjølv. Men Asbjørn stakk som regel løyper med god rytme. Eg er jo av den oppfatning at rytme er viktig i idrett. Det som skiljar klinten frå kveiten i idrett har ofte med rytme og gjere. Det er ein grunn til at Brasil har vunne VM flest gongar, det er ein grunn til at dei beste fotballspelarane kjem frå land der dans og rytme står i førarsete. Messi har rytme, Xavi likeså. Og Zinedine. Zidane. Lasse Kjuus hadde rytme, eller kjensle for underlaget. Det har med timing og gjere, å gjere ting til rett tid. Johan Sigurdsson for eksempel vant sikkert 8 av 10 haudeduellar i si tid for Stryn....lagets minste spelar. Timing. Sivert Heltne Nilsen vinn som regel 9 av 10 andreballar, timing.....og rytme. Asbjørn stakk løype med rytme. Det rare er at når Asbjørn stakk løype så vant som regel ein haugenløpar....i krinsregi....det var kjent og forutsigbart og ein visste kva som kom. Det var difor alltid kjekkast konkurrere på Harpefossen. Då fekk ein vertfall ei skikkeleg løype....då kunne ein kjøyre med ei viss rytme. Og møtte han Asbjørn ei hindring, ein kul, eller ein kant, så satt han berre ein dragar......for å kome i rytme att. Det har vi hatt mykje moro med.

På Malakoff for eksempel, når ein møter dette gamle reisefølget att. Då har vi som regel stukke ein dragar....eller ei hårnål for å minnast om gode gamle dagar. "Her trur eg vi må setje ein dragar" har blitt eit uttrykk som for oss minnar oss om den gode gamle tida. Då Asbjørn tok oss med på tur. Då Asbjørn lærte oss og stå godt på ski, og ikkje minst lærte oss gleda med å vere på ski og det å setje pris på kvarandre. Vi var få, og avhengig av kvarandre. Difor var det viktig ha det kjekt langs med. Det hadde vi til gagns.

Så utan Asbjørn Manseth og Rune Espe tvilar eg på alpingruppa hadde overlevd snøfattige vintrar på nittitalet. Dei har stort sett vore Haugen Alpint. Det fortjena dei all mykje ære for, og ikkje minst for all aktivitet dei har stått for utanom mine ti år som alpinist. 10 fine år der eg fekk oppleve dei fleste skianlegg i Norge og den gode kjensla av å meistre det å danse nedover fjellsidene.

Det er ikkje mykje som slår det. Og etter fem år utan ski på beina etter eg slutta byrja eg omsider setje pris på det det att.

Og lære det til mine.

Det er ikkje så mykje som slår ei perfekt svingkurve med ski på beina.

Rytme.

Og om det kjem ei hindring...

Set Asbjørn ein dragar.....

For at det skal vere kjekt stå på ski.

















torsdag 11. oktober 2018

På linje med Totti...

Øystein har ein lei uvane med å la ting forbigå i det stille. Litt rart eigentleg sidan han ofte er den flinkaste til å fortelje om kvar skapet skal stå, eller burde stå. Men det er som regel vi andre som må sørge for at ting gjerne skjer med eit smell. Dog klarte vi ikkje det denne gongen. 9 oktober 2018 hevda han sjølv vertfall at det vart siste kamp i Haugendrakta. På sin eigen jebus. Han fant vel ut at det var på tide og slutte sidan han trass alt vart eit heilt år eldre denne dagen. 52. Kvantesprang det frå 51. Etter 28 år som spelar på sebratrøyene sidan debuten i 1990, jfr statistikar og mr Haugenfotball Stig Høynes. Med 361 kampar skulle det bli knappe 12,9 obligatoriske kampar i sesongen.

Ingenting smakar betre enn siger og 3 poeng......foto: Stig Høynes

Med andre ord, det burde ha vore god tid til restitusjon myllja kampane, om han kun hadde vore spelar. Men som oppmann, trenar, leiar, formann, kaptein, vors- og nachspiel arrangør, klubbkontakt, kioskvakt, dommar, linjemann, fotballekspert, fotballkritikar, ballgut, banemannskap, sjåfør, dugnadsarbeidar, tilskodar, supportar, rørleggar med klassisk rørleggarsprekk så har det vore meir enn nok å ta tak i. Og det meste av dette vil han sannsynlegvis fortsette med.....slik at Haugen Idrettslag framleis vil vere på fotballkartet i Sogn og Fjordane. Dog nede i divisjonane, for folk som ikkje gidd trene så mykje, som likar å sparke ball, for ungdom der Eid blir for seriøst eller ein ikkje er god nok, for spelarar på hell, for våre nye landsmenn, for folk som strengt tatt er for gamle og burde lagt opp, (ref Geir Dale :-) ), for folk som har familie der ei trening og ein kamp i veka er det maksimale av kva ein kan forsvare på bruk av tid til ein hobby, og for folk som Øystein, som er opptatt av at Haugen har eit lag i seriesystemet.

Men det er slutt på den gode venstrefoten. Den som kunne skru cornera rett i mål. Eller eit frispark klin i vinkelen. Det er slutt på det beste han kunne gi ein god ven, ein medspelar, den strøkne pasninga frå kort og langt hald. Som traff der den skulle. Presist tima i tid og rom. Øystein var fin slik. Gav du han ballen kunne du vere sikker på at du fekk den igjen. Det er som regel det fotball handlar om. Relasjonar og samhandling. Både på og utanfor bana. Gav du Øystein ballen, viste du at han var på nett, og du fekk ballen igjen nøyaktig der du ville ha den. På instinkt, og gjerne i blinde. Korkje meir eller mindre. Øystein hadde fotballforståelse, det er viktig uansett kva nivå ein snakkar om. Det verste som fins for ein fotballspelar er å slå frå seg ballen, ta eit initiativ og aldri få den igjen. Det veit han Øystein alt om. For om ballen ikkje kom der den skulle, var Øystein som regel flink å seie i frå......slik at ein haurde det. Ein gong for alle.....Barcelona hadde Xavi, Roma hadde Totti, og Haugen hadde han Øystein. Utan samanlikning for øvrig. Kvar sin epoke og kvar sin æra. Stødige føte alle tre. Øystein trur eg uansett er morsomst av dei utanfor bana.....i garderoben, på veg til og frå kamp, etter kamp og ikkje minst på trening.

Øystein etter å ha drilla ein tre...fire...fem mann. Foto : Stig Høynes.

Så får vi håpe at han fortsett med det....å trene....og å vere i kulissane.....for det er kun knappe 8 år til neste testimonialkamp. Om det blir i form av ei høgtideleg turnering i STIGA Fotballspel eller live på Klenkarberget får tida vise. Blir ikkje yngre nokon av oss, diverre. Øystein vil uansett framleis vere eldst og fyrst i alt.

Sånn sett er det fortjent at skoa leggast på hylla. Han har trass alt holdt det gåande ei stund. 26 år lenger enn underteikna. I alder. Imponerande i seg sjølv. Sjølv blir eg meir eller mindre sengeliggande etter ei skotfinte, så eg kan godt forestille meg kroppsmertene etter trening og kamp. Men eg er usikker på om skoa vil ligga like stødig på hylla i mai, når møkalukta ligg duggfrisk over Klenkarberget, når fylkets potensielt finaste grasmatte er nyslått, innbydande, grøn og strøken. Då vil det nok krible i venstrefoten att.....og freistelsen til å stige ut på bana vil nok med stort sannsyn verte stor....;

Enten for Haugen eller kun for seg sjølv;

I det minste for å skru den ballen klin i vinkelen.

Med venstrefoten. For syns skuld. Rett og slett fordi han kan.

For idrettslaget og fotballen i Haugen... heilt på linje med Totti.....

Godt spelt Øystein, og takk for dansen.

Så snakkast vi når graset grønar i mai.....


















torsdag 8. februar 2018

Pappatrenar


Det er andre fotballtrening i 2018. Vi trenar inne, det er framleis kaldt ute, og vi er heile 17 jenter i talet. Langevåg jente 5. Ein herleg gjeng prega tidvis av fullstendig kaos, men likevel ein herleg gjeng. Som glise når dei kjem, som er overraskande lydhøre når dei er i gong, og som smile svette og slitne etter treninga er over. I glede over å ha hatt det kjekt, etter å ha fått til noko, etter å ha scora eit mål, etter å ha blitt betre kjent med ei lagveninne, etter å ha truffe med ei pasning, vore meir involvert enn treninga før. Det er det barneidrett handlar om. Å ha det kjekt. Å meistre noko, gi dei kjensla av å meistre noko. Gi dei ros for at dei prøvar. Gi dei ei klapp på skuldra når ting går på tverke og be dei prøve att. For det går sikkert betre neste gong. Gi dei ein high five når dei lukkast, gi dei ein high five for å få dei til å lukkast. Gi dei ein high five berre fordi dei møter på trening. Hilse på dei, seie at det er kjekt å sjå dei.. Rettleie dei, utfordre dei, rose dei. Fordi dei traff ballen, fordi dei prøvar, fordi dei ikkje gir seg sjølv om det ikkje lukkast fyrste gong, fordi dei bryr seg om ei lagveninne, fordi dei jubla når motstandaren scora, fordi dei kom. Fordi kjem dei, så er dei motiverte, då trivast dei på trening, dei synes det er kjekt, dei er glad i lagveninnene sine. Det er tross alt viktigst. At dei kjem. At dei har det så kjekt som dei kan.

Å snakke om ferdigheiter for 5 åringar er meiningslaust. I den alderen handlar alt om å skape og bidra til motivasjon. Det er stor forskjell på femåringar, i det aller meste. Men det som er felles for dei, er at samtlege blir motiverte av å få til ting. Sjølv om det kan vere forskjelleg nivå på det ein får til, eller ynskjer å få til. Men det er vertfall det som er målet mitt. Å gi jentene ei kjensle av å meistre noko. Om det for nokon er å treffa ein ball, for andre å treffa nokon med ei pasning, for andre å runde ei kjegle, eller å score eit mål, så er det min jobb som ein av trenarane for Langevåg jente 5 å bidra til det. Ikkje for ein, men for alle. Det kan stundom vere utfordrande og krevjande, men vi prøvar så godt vi kan. Å sjå og rettleie alle like mykje. Men i tillegg er vi kun friviljuge pappatrenarar og mammatrenarar, så dine eigne krevjer stundom noko ekstra merksemd....fordi dei slo seg, er tyrste, må på do...fordi du viser andre merksemd dei er vande med å få aleine. Å vere trenar i borneidrett gir ein stundom ei kjensle av dårleg samvit. Såg du alle like mykje? Gav du like masse ros til alle? Lærte alle noko nytt i dag? Fekk alle til noko dei ikkje har klart før? Såg du dine eigne også i all viraken? Smila i eit småraudt fjes etter trening fortel det meste....om korleis treninga var, og korleis dei har hatt det. Ser ein jentene smile etter trening....då veit du at det har vore nokolunde bra. Eg ser etter smila. Dei fortel som regel meir enn ord.
Jorunn Sofia i Langevåg sine fargar, men her i Brasil drakt. 

Sjølv har eg vokst opp med min far som trenar. Det har ikkje alltid vore like lett. Som regel var stort sett ingenting bra nok. Eg følte det i alle fall stundom slik. Scorte eg 3, burde eg scora 4. Scorte eg 4, burde eg scora tre fordi eg burde slått pasning på det siste målet sidan medspelar var betre plassert. Hadde eg 4 målgivande pasningar burde eg kanskje hatt fleire. Og sånn gjekk treningane, kampane og dagane. Det har vore mange oppheta diskusjonar rundt middags- og kveldsbordet opp gjennom åra for å seie det slik. Men alt han eigentleg meinte med det var vel at eg skulle strekke meg litt lenger, ta ei ekstra trening, gjere dei riktige valga, få ut potensialet. Eg såg ikkje det då. På den tida. I tillegg vart det kanskje kommunisert feil, sjølv om det utvilsomt var med gode intensjonar. Han forsøkte i praksis å skape motivasjon. Eg tok det derimot stundom som kritikk. Det drep motivasjon. Til slutt small det. Han lærte nok litt av det. Og han kanaliserte ting difor annleis når det gjaldt bror min. Som han tross alt motiverte, på eit vis, til å finne ein eigen indre drive til å bli så god som overhode mogleg. Og det i skiskyting. Ein idrett som far min på den tida ikkje kunne ein skit om. Men som han no meir eller mindre kan alt om. Medan bror min gleda seg mest til trening, gleda eg meg mest til tomatsuppa mor mi hadde klar når treninga var ferdig. Der har ein forskjellen på oss. Smerte ligg ikkje for meg.

Men det skal far min ha. Han var tilstede. Også i ting eg dreiv med der han ikkje var aktiv involvert. Eg dreiv med alpint. Han kjørte meg på skitrening tre gongar i veka heile vinteren. Han stod i to-tre timar kvar gong og såg på. Utan ski på beina. Kun med ein haug med klede og petterøes 3 i kjeften. Men han var der. Han tok ansvar. Også trenaransvar. I ting han kunne noko om. Som fotball. Han skapte gode lag, gode samhald, gode venskap og gode opplevingar. Han stilte kanskje litt store krav til son sin, men der ligg også litt av utfordringa som pappatrenar sikkert. Det og ha eit bevisst forhold til ikkje å forfordele....ein kan stundom dra den strikken for langt, trur eg. Sjølv har eg har mest tru på fyrst og fremst vere pappa, så trenar. Også på trening. Trur det løner seg mest i lengda. I alle fall opp til ein viss alder.

Eg kunne ha dreve med kva eg ville innan idrett trur eg, og eg veit at far og mor mi ville stilt opp. Dei ville vore aktivt til stades på ein eller annan måte. Det er viktig. Å vise interesse. Det er motiverande. Der har eg vore heldig. Dei er idrettsidiotar. Og det kjekkaste dei veit er idrettsarrangement. På alle nivå. Til og med på repriser på TV er dei engasjert om nordmenn er involvert. Kan fort ryke ein vase i golvet på reprisa.....når utfallet er kjent. Sjukt hevdar enkelte. Tilbøyeleg til å vere einig. Spent på kor masse dei ville fulgt meg opp om eg hadde valgt å gå heile vegen innan korpsmusikk??.... Då trur eg det hadde vore glissent med foreldre i salen. Mor mi hadde kanskje stilt opp. Med bomull i øyra. Sånn for syns skuld.

Langevåg jente 5. Eg tok på meg det delansvaret fordi eg veit at eg likevel ville vore til stades. Eg ville vore på treningane uansett. Fordi det er viktig for meg å vise interesse for det døtra mi vil drive med. På Langevåg J5 er foreldre flinke til det. Eg har i tillegg delar av grasrotkurset, eg følte difor ein viss forpliktelse til å bidra. Men også fordi eg er oppvaksen med å ha ein forelder som trenar, fordi eg vil teste korleis det er, og fordi eg ynskjer å sjå om eg kan gjere det betre. Men det som kanskje trigga meg aller mest, er å bli kjent med folk som døtra mi skal tilbringe store delar av barne og ungdomstida si med. Det som far min meinar er mest givande med å vere borneidrettstrenar. Det å følge folk frå ung til vaksen. Gi dei gode og trygge miljø, gode haldningar, gode verdiar, gode venar, gode opplevingar og ikkje minst kjensla av å meistre noko. Det veks folk på, uansett på kva felt det er. Det å sjå at dei du trente veks opp til å bli flotte sympatiske personar, gode medmenneske, og gode bidragsytera. Idrett kan gi nokre medaljar, men det viktigaste er å skape fine folk.

Eg skjønar litt om kva han meinar når nokon av jentene eg trenar kjem bort til meg på butikken når vi handlar....det kan gå litt som det her;

""Hei Kay! Veit du ka....
Hei xxx, nei det veit eg ikkje....har du det fint då?
Eg ja....eg har det kjempefint...men tipp då Kay....tipp då....
Eg tippar du har klart to i triksing seier eg.....
Nei, eg har blitt storesyster!!!
Har du xxx, det er jo kjempekjekt......men ho skrik vel heile tida så sikkert litt travelt også?
Ja Kay, ho er litt slitsom....men ho e no litt søt då....når ho ikkje grine vertfall.
Ja, det vil eg tru seie eg. Men du har vel ikkje tida til å kome på trening på onsdag du då, sia du e blitt storesøster og greier?
Eg jo, eg skal på trening, og då skal eg skyte mange mål!!
Supert xxx, det gleda eg meg til, det blir kjekt.
Men du Kay?
Ja xxx,
På onsdag skal vi ha haien kommer til oppvarming.....
Greit, ka vi skal gjere etterpå då?
Då skal vi skyte mål Kay....det veit du.
Supert. Ser deg onsdag då xxx
Ja, det blir kjempekjekt!!""

Eg er kun inne i mitt fyrste år som trenar for born og unge. Min far har haldt på i minst 30. Eg bøyer meg i støvet. Eg kjem ikkje til å halde på så lenge. Men eg er glad i idrett, og eg vil sjølvsagt bidra ein del. Eg spurte mi eiga dotter om ho var fornøgd med at pappa var trenar, eller om det hadde vore betre om pappa berre satt og såg på.

Ditta veit du pappa. Eg vil at du skal vere trenar....sånn som heime. Meg og deg pappa.

"Ok, fint. Ka er draumen då Jorunn Sofia?"

"Barcelona pappa, Barcelona.....det er draumen......og drakt nummer 10....det seier du jo alltid :-)"

"Sant det, men det viktigaste er at du blir super."

"Som kun Jorunn Sofia".